svarthverdag

De siste dagene har jeg hatt det veldig bra. Kroppen rister av lykke, jeg skjelver og vibrerer på samme stund. Jeg har mye energi, jeg våkner med et smil på munnen. Og det er ufattelig lenge siden jeg har hatt flere dager med lykke, det pleier kanskje å være en time med litt glad, men det går så fort over at jeg får det igrunn ikke med meg. Nå har det vart i flere dager. Jeg prøver å sette ekstra pris på det, ved å gjøre ting jeg vet at jeg er glad i. Jeg har gått mye tur, vært mye med familie og venner.

Men tilbake til følelsen av lykke. Grunnen til at jeg går til utreding er for å finne ut om jeg er bipolar (manisk/depresiv). Mani er oppturen. Der er jeg nå, jeg har prøvd å lære meg selv å kontrollere meg når jeg er "manisk", ved å prøve å sette meg ned å puste og slappe av, noe som høres veldig enkelt ut, men er en ganske tøff kamp. Jeg løper rundt og rydder, vasker, og når det ikke er mer å rydde, begynner jeg inni skapene. Etter det er det ut på tur. Og selv om det er ryddet når jeg kommer hjem kan jeg lett begynne å organisere i skuffene, på badet, eller andre steder.

Kroppen er helt vill, jeg er helt vill. Og jeg nyter det akkurat nå, for jeg vet at veien ned igjen kan være rett rundt hjørne, og den er forferdelig bratt og lang.

Hilsen fra en jente med et lykkelig hjerte.

Nå har jeg begynt på stemningsregulerende medisiner i tillegg til anti depressive. Jeg hater egentlig å ta piller, og nå har jo jeg selvsagt fått ennå flere bivirkninger enn de jeg allerede hadde.
Men på den positive siden, så tror jeg de virker, for i steden for å være helt på bunn, er jeg et sted mellom bunnen og normalen. Ikke det at jeg vet hva normalt egentlig er. Så jeg er trist hver dag, men likevel ikke så trist at jeg har lyst å ta selvmord. Så det er jo noe å glede seg over. Men likevel er dette forferdelig tungt. Å være trist hver dag og ikke ha noe å glede seg over er ikke spesielt gøy.

Jeg prøver veldig hardt å glede meg over de små tingene, som at jeg kommer meg ut, og at jeg klarer å stå opp. Men idag klarer jeg ikke å stå opp. Tenkte forresten å ta med noen av de "herlige" bivirkningene jeg har fått på de nye medisinene.

Tørr i munnen og i halsen hele tiden.
Dårlig ånde.
Dårlig natte søvn.

Det er jo ikke så mye akkurat, men dårlig ånde hele tiden, selv om jeg nettop har puset tenner er den som lett irriterer meg mest. Jeg merker forresten at dette var et veldig sytete inlegg, men jeg velger å legge det ut selv om. For det er sånn jeg føler meg idag. Trøtt og sytete.

-DarkHeart

Igår var det nyttårsaften, jeg bestemte meg for å være alene. Grunnen til det var egentlig at jeg ville avslutte året på den måten året mitt har vært, ensomt og trist. Det hørs egentlig veldig teit ut.

Jeg spiste først middag med mamma, så gikk jeg og lå meg og sov til klokken var ti. Da fikk jeg ikke sove mer. Jeg prøvde desperat, men rakettene gjorde det umulig å sove. Jeg satt å så ut vinduet mitt, og ventet på at klokken skulle bli tolv så jeg kunne legge meg igjen. Tilslutt ble klokken tolv, jeg så på rakettene i ni minutter før jeg la meg igjen. Jeg tok på musikk og en merkelig følelse spredde seg i kroppen min. Endelig var det værste året i mitt liv over. Jeg sørget for året som var forbi, mens jeg samtidig var glad det var over. Tårene presset eg ut av øynene mine, klumpen jeg hadde hatt i halsen hele dagen ble større.
Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det, men jeg var både lettet og trist på samme tid. Timene gikk, tårene tørket og klumpen i halsen min gikk vekk. Det gikk opp for meg at det nå er 2012. Det føles som jeg får en ny sjangse,til å være en bedre utgave av den jeg har vært. En ny sjangse til å reparere alt jeg hår mistet, som humøret mitt, vennene mine, familien min, styrken min, energien min.

Jeg håper at du hadde en magisk natt, alle fortjener litt ekstra lykke på nyttårsaften.

-DarkHeart

I løpet av året som har gått har jeg slitt mer enn noen gang før. Jeg falt ned i mørket, jeg har klatret å klort meg oppover.  Men jeg er fortsatt ikke kommet ut i lyset.

Januar prøvde jeg å slutte på Cipralex (antidepressive), jeg hadde en dagbok hvor jeg hadde merket av hvordan jeg skulle trappe ned. Jeg merket dagene med en T eller en G. T for trist og G for glad. Sånn at jeg kunne ha kontroll over hva som skjedde når jeg trappet ned på medisinene mine. Jeg var så glad for å endelig kunne slutte på medisiner. Jeg gledet meg til en ny og bedre hverdag med familie og kjæreste.

Februar kom, og ting begynte å falle fra hverandre, jeg husker at jeg sto på jobben, jeg visste at jeg skulle ta selvmord når jeg kom hjem. Jeg planlagte det mens jeg var på jobb. Jeg kjørte rett til polet, kjøpte mase drikke, så jeg kunne manne meg opp. Planen min var å bli full nok til å få gjort det jeg ville. Jeg turde ikke å gjøre det edru. Så jeg drakk, og jeg drakk. Tilslutt ble jeg så full at jeg ikke husker noe. Jeg begynte å gå barføtt ned mot sjøen, det var snø ute, jeg husker så vidt at jeg kjente at føttene mine var iskald, men jeg brydde meg ikke. Jeg falt ned trappene til sjøen, der ble jeg liggene til noen hadde sett meg. Dagen etterpå kom og jeg ville fortsatt bare dø, så jeg var klar for å prøve igjen. Men familien min fikk overtalt meg til å skrive meg inn på galehuset her i Bergen.
Det var en lettelse å komme inn dit. Jeg kunne sove så mye jeg ville, jeg trengte ikke å spille normal.

Mars kom og jeg ble skrevet ut. Jeg begynte å kjede meg der inne så jeg flyttet inn til mamma. Planen min var at det skulle være midlertidig, til jeg kom meg på beina igjen. Mamma tok vare på meg, hun tok ansvar for alt jeg skulle gjort, dermed trengte jeg ikke å gjøre noe annet enn å sove og gå til psykolog. Mamma var fantatisk, hun betalte regningene mine, tok seg av alt økonomisk og passet på at jeg kom meg opp om dagene.

April ble en litt bedre måned, jeg reiste på ferie til syden. Noe som var deilig, men ikke deilig nok til at jeg følte det var en ferie. Jeg var sliten og deprimert. Solen og varmen gjorde det litt bedre. Men jeg var der bare en uke, når jeg kom hjem var jeg fortsatt fanget i min nye hverdag, der alt var svart og slitsomt.

Mai er en måned jeg alltid har vært glad i, mye fordi det pleier å være en del fri dager i mai. Men jeg var sykemeldt og kunne ikke brydd meg mindre om hvem som hadde fri når. 17,mai kom, og gikk... Gresset ble grønnere og solen skinte på den blå himmelen, jeg fikk det ikke med meg. For jeg sov.  Mitt nye talent var å sove meg gjennom alt som skjedde, jeg følte meg trygg når jeg fikk sove, jeg slapp å tenke mørke tanker hele tiden.

Juni tok med seg sommer ferien til Bergen, men ikke solen. Jeg sov videre.

Juli prøvde jeg å planlegge litt aktiviteter, jeg fikk beskjed av psykologen at jeg måtte ta ansvar for min egen psyke. Jeg prøvde, jeg avtalte med venner. Men hadde store problemer med å gjennomføre planene mine. Dagene var svarte, jeg var trist og ville ikke være sosial. Jeg hadde vondt i hele kroppen, jeg var redd for at jeg skulle prøve å ta selvmord igjen. Jeg var så ufattelig langt nede.

August skulle mamma og kjæresten til Italia, jeg fikk et sammenbrudd to dager før de reiste og ba på knærene mine om at de ikke måtte reise fra meg. Jeg hadde ikke vært alene siden begynnelsen av februar. Jeg var ikke klar for å være alene i to uker. Mamma tok meg med til Italia. De hadde leid bil i Roma og vi kjørte nedover kysten. Jeg sov meste parten av turen, jeg våknet for å bli med å spise. Eller for å bli med i bilen og sove videre der. Jeg fikk sett litt av Italia, men jeg sov mer eller mindre gjennom hele turen. En dag i bilen vurderte jeg om jeg skulle åpne bildøren og slenge meg ut i motorveien. Men mamma merket at noe var gale, da stoppet vi, vi sspiste litt. Hun snakket med meg, og jeg følte meg ikke så alene lenger.

September kom og mamma mente jeg burde gi slipp på leiligheten jeg hadde elsket å bo i. Den kostet så mye å ha i måneden når jeg ikke bodde der. Jeg følte meg ikke noe bedre, så jeg gikk med på det. Jeg følte meg tom, jeg hadde ikke noe sted jeg hørte til lenger. Noen av tingene mine ble lagret av pappa, andre tok jeg med meg til mamma og noen ga jeg bort. Jeg var ikke komt meg noen steder etter alle disse månedene. Jeg var fanget på samme sted, i det mørke hullet mitt der jeg var helt alene.

Oktober ble jeg 27, et nytt nederlag. Jeg er 27 og klarer ikke å stå opp eller gå på jobb, eller ta vare på vennene mine. Jeg ønsket så intenst å bli frisk, så jeg inbillte meg at jeg var klar for jobb, jeg begynte å jobbe 4 timer i uken. Da jeg var ferdig med en vakt på to timer kunne jeg sove i to dager etterpå.Det var rart å sove så lenge uten å orke å stå opp, men det var så utrolig slitsomt å være på jobb, men jeg skulle, jeg ønsket at ting skulle være normalt. Dessuten var det ganske deilig å svære sosial igjen.

November ville jeg begynne å jobbe mer, jeg prøvde meg på 8 timer i uken. Det gikk ikke, jeg ble hundre prosent sykemeldt igjen. Nok et nederlag, jeg kunne ikke jobbe, jeg kunne ikke leve. Det eneste som fungerte som et lite lys var julaften sammen med familien, vi hadde bestemt oss for å feire hjemme hos oss med kusiner, fettre tanter og onkler. Og det var en fin tanke.

Desember gjorde kjæresten min slutt med meg. Noe som ikke er så vanskelig å forstå. Jeg ville dø, jeg elsker ham jo. Jeg har aldri elsket noen så høyt. Jeg fantaserte om selvmord igjen. Jeg så for meg forskjellige måter jeg ville utføre det på. Jeg begynte å blogge for å få ut noe av frustrasjonen og sorgen min. Overraskende nok hjalp det veldig mye. Jeg fikk positiv feedback og kunne lese om andre som hadde/var i samme situasjon.
Nå er det slutten av desember, et nytt år et utenfor døren, jeg må åpne. Alt jeg kan håpe på er at det nye året blir lysere. At jeg kan få pusten min tilbake, energien min, selvtilliten jeg hadde en gang. Men for meg, akkurat nå, høres det veldig mye å spørre om. Så jeg må bare ta en dag av gangen og håpe på det  beste.

-DarkHeart.

Idag har jeg vært hos psykologen igjen, hun skal ut i permisjon nå, har bare tre timer igjen hos henne. Det er egentlig veldig kjipt å skulle begynne helt på nytt hos en ny psykolog. Jeg har gått til henne i et helt år, og nå skal jeg bytte. Men regner med at det går bra, men jeg bekymrer meg likevel.

I dag fant vi ut at jeg tar på meg alt for mye, jeg har så lyst å hjelpe alle rundt meg. Jeg er mest opptatt av å hjelpe min søster, hun er den jeg føler trenger mest min hjelp. Istedenfor å fokusere på meg selv, bruker jeg den lille energien min på å hjelpe andre. De gangene jeg spør om noe tilbake er det som regel nei jeg får til svar. Jeg vet at dette hadde tilslutt et problem for alle, men jeg begynner å gråte av å tenke på det. Jeg skulle ønske at noen kunne stille opp for meg og av og til.

Nå har jeg faktisk to stykker som gjør det for meg, min mor og min ene kusine. Men jeg hjelper så mange fler enn det, og egentlig gjør det meg ikke noe, for det er jo hyggelig å hjelpe abdre, og man føler seg litt bedre. Men når jeg er lei meg og spør om litt sympati tilbake er det visst veldig mye å spørre om.



Mitt nyttårsforesett dette året blir å bruke mer tid på meg selv. Hvis jeg aldri får noe igjen, kan jeg ikke gi noe heller.
Dette burde egentlig gjelde for alle. Jeg satser på at 2012 blir året jeg blir frisk, at jeg kan få all energien min tilbake. Kanskje vinne i lotto og få kjøpt meg en leilighet...

-Darkheart

Jeg har ikke komt meg ut idag. Jeg er så sliten, jeg kommer meg så vidt ut av sengen, jeg har ikke spist noe på flere dager. Jeg drikker ikke noe videre heller, munnen min er helt uttørket og magen min lager et fælt spetakkel.
Jeg står bare opp for å gå på do, hadde jeg kunnet gå på do mens jeg lå her, uten at jeg måtte ligge i det etterpå hadde jeg nok gjort det akkurat nå. Leddene mine verker, hvis jeg ligger helt i ro kjenner jeg det nesten ikke. Hodepine, øynene mine piner meg, nakken verker. Hele kroppen er øm. Det gjør vondt at dynen ligger oppå meg, den er tung.

Jeg prøver å få smertene til å gå vekk. Shopping pleier å fungere, siden jeg ikke kan gå ut. Shopper jeg på nettet.
Jane Norman er min favoritt, jeg vet jo at jeg ikke kommer til å få bruk for klærene jeg kjøper, jeg går jo aldri ut, jeg bruker bare truse, joggebukse og en topp. Jeg orker ikke BH, de er stam og fæl. Likevel har jeg kjøpt kjoler, KJOLER faktisk... Når i helvete skal jeg få brukt noen jævla kjoler!!!

Men fine er de, og det gjør meg litt glad.

-DarkHeart

Idag har jeg vært i familie besøk, jeg har ledd og smilt. Men det har ikke vært ekte, inni meg skriker jeg av smerte. Jeg skriker og skriker, men ingen kan høre det. Jeg griner igjen, tårene stopper aldri, noen ganger lurer jeg på hvor mye det egentlig skal gå ann å grine i løpet av en periode.Tydeligvis er jeg ikke i nærheten ennå.
Jeg ser på de rundt meg, og jeg håper at de kan se i øynene mine, at jeg ikke har det noe bra. Ingen ser det, for jeg er veldig flink å smile og le på utsiden, jeg har jo tross alt øvd meg i mange år nå.

Jeg husker å godt på ungdomsskolen, der ble jeg mobbet. Ganske mye, og fra alle. Men det gikk ikke en dag der jeg ikke smilte og lo likevel. Jeg husker at jeg lurte på hvorfor ikke noen merker at jeg var lei meg, så allerede da var jeg ganske flink. Når jeg nermet meg hjem, fikk jeg tårer i øynene, så jeg løp hjem så ingen skulle se det. Jeg lå i sengen min og gren hver enste dag og natt. Jeg ønsket så sterkt at mamma skulle merke at jeg hadde det vondt. Jeg skrev brev til meg selv, side opp og ned, som jeg la fra meg over alt. Der det sto hvor vondt jeg hadde det, og hvor mye jeg skulle ønske jeg var dø. Mamma tok det aldri opp med meg.

På barneskolen hadde jeg den ene personen som paser på deg, gjør at man føler seg trygg. Farmoren min, jeg bodde med henne fra jeg var ca 2-3 til hun døde av brystkreft da jeg var 12 år. Hun var alt for meg, min mamma, min familie, min beste venn. Hun eide sin egen butikk og la opp dagene sånn at hun var ferdig når jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde ingen venner på skolen, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde farmor.

Nå er det 15 år senere, og jeg sitter her alene, fortsatt uten min mamma, min familie og min beste venn, farmor.
Jeg sliter fortsatt med å lære meg å leve uten henne. Jeg har følt meg så alene siden hun døde.

-Darkheart

Jeg lurer virkelig på hva du tror er meningen med livet.

Jeg har hatt en helt forferdelig dag. Jeg har sovet i nesten hele dag, og selv om jeg har sovet har jeg likevel visst at dette er en dritt dag. Alt er mørkt og svart, og jeg prøver så hardt jeg kan å tenke positivt. Jeg prøver virkelig.
Men uansett hva jeg tenker på blir det negativt.

***Solen pleier å gjøre meg glad, men nå er det vinter og i bergen pleier den ikke å komme fram om vinteren. Her er det bare grått og regn.

***Barn er jo noe jeg har ønsket meg, men når jeg tenker på hvor kjip hverdagen til barna idag er i forskjell til vår har jeg ikke så lyst på barn lengre. Jeg savner tidene der man bare så på barnetv, man ikke hadde nitti forskjellige spillkonsoller. Dessuten så virker famtiden så utrolig stakkarslig.

***Naturen, men som sagt, det er vinter. Dritt vinter!!!!

***Familie, kjekt men jeg er fortsatt alene i kveld.

Jeg sitter med tårer i øynene, jeg føler meg helt tom invendig, jeg har ikke noe å gi. Idag er en av de dagene jeg virkelig skulle ønske jeg ikke levde. Til og med julen er ikke noe lyspunkt denne mørke dagen.
Jeg drømmer om å ikke være her mer, slippe alle tingene som gjør at det er tungt å løfte armene mine.

Jeg gråter for alt jeg har mistet og for alt jeg har. Ingenting gjør at jeg klarer å smile, eller komme meg ut av ssengen. På sånne dager som dette pleier jeg å dra til byen å bruke opp pengene mine. Akkurat da føler jeg meg litt bedre, men når jeg kommer hjem er det over. Da er jeg tom for penger og fortsatt like trist.





Hva gjør deg glad og hva tror du meningen med livet er?

-DarkHeart

De to siste dagene har vært kjempe tunge. Noen har fortalt meg noe i fortrolighet, og det er såpass alvorlig at det er vanskelig å ikke si det til noen. Det veier så mye. Og i tillegg til mine allerede ganske tunge problemer, blir det litt mye. Jeg har aldri hatt en følelse av at jeg må si en hemmelighet til noen, så det er igrunn ganske rart. Det er vel egentlig ikke en hemmelighet, jeg tenker at en hemmelighet er litt sånn "jeg liker han, men ikke si det til noen", dette er så alvorlig. Så hva gjør jeg da?



Det gnager i hjertet mitt, det gjør vondt å tenke på. Så jeg må finne en måte å få det ut av hodet mitt på.

Ellers så var jeg hos psykologen idag. Jeg går en gang i uken, etter nyttår skal jeg gå i gruppeterapi, utredning og til psykolog. Det er ganske mye på en uke. Jeg håper og at jeg kan begynne å jobbe igjen etter nyttår. Jeg savner å være sosial. Det er en ting jeg ikke er, sosial. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg har så lite energi at alt blir et ork.

-DarkHeart

Jeg nevnte i en av inleggene mine at jeg har kjæreste. Det hadde jeg...

Vi har vært sammen i 5 år, vi har hatt masse utfordringer i forholdet vårt, men altlid elsket hverandre. Vi har gjort det slutt før, fordi jeg ville ha barn og han ikke ville ha det, noen gang.Vi ble sammen igjen da han bestemte seg for at han ikke ville leve et ensomt liv.Jeg har hatt en del nedturer når vi har vært sammen, men ingen har vært så ille som denne gangen, denne gangen har nedturen min vart i et helt år.

Så nå fikk jeg beskjed om at han ikke kunne stole på at jeg kom til å bli frisk igjen, og han trengte tid til å finne ut som han kunne leve et sånnt liv sammen med meg. Et liv med mer vonde dager enn gode dager.
Jeg skjønner han godt. Hadde det vært meg hadde jeg nok rømt for lenge siden. Men selv om jeg skjønner grunnen til at han vil ha fred og tid til å finne ut om han kan leve med meg, gjør det utrolig vondt.

Jeg merker at jeg blir til en bitchete dame når jeg snakker med han, jeg hater at han gjør dette rett før jul. Nå må jeg kvitte meg med gavene jeg har kjøpt til han. Jeg vil ikke ha de liggende hjemme hos meg. De minner meg bare om hvor anderledes denne julen blir.



Kommer jeg aldri til å kunne ha et normalt kjærlighets liv? Kan jeg få barm? Jeg har drømt om mann og barn hele livet. Som jenter blir vi oppdratt til å være mor. Vi får dukker vi skal ta vare på. Nå får småjentene dukker som de må mate, der maten faktisk kommer utigjen. Vi leker med Barbie, der vi leker kjæresten til Ken.
Hvertfall har jeg aldri ønsket meg noe mer enn å bli mamma.
Alt jeg går igjennom nå setter alt dette på spill, så hva gjør jeg nå?

-DarkHeart